arkiv : om : english : RSS

Dritt i perspektiv



Shit.jpg

Er du opptatt av miljø? Dersom du svarte ja på det, er et samtidig forsvar av hvorfor du spiser kjøtt og meieriprodukter vanskelig å begripe. Avfall fra kjøtt og meieriindustrien renner ut i sjøer, elver og andre områder hvorpå både dyr drepes og miljøet forgiftes. Dette skaper naturligvis også store problemer for oss mennesker, og fremtiden for vår planet.

“Animal agriculture makes a 40% greater contribution to global warming than all transportation in the world, combined. It is the number one cause of climate change.”

Eating Animals, Jonathan Safran Foer

I boken Eating Animals avdekker forfatter Jonathan Safran Foer en rekke sjokkerende statistikker rundt hvor stor innvirkning kjøtt og meieriindustrien faktisk har på vår verden og velferd, samt hvordan den legger flatt stort sett alt den kommer i kontakt med. Forhåpentligvis bryter jeg ikke med copyright-lover ved å skrive et helt innlegg basert i hans bok, men uansett hvor vidt det er tilfellet eller ei, anbefales boken på det varmeste!

Statistikken du nå får presentert er basert i USA. Hvor vidt den er relevant til hvor du bor her i verden kan jeg ikke gå god for. Samtidig bør vi huske på det gamle uttrykket if it looks like a duck, walks like a duck and talks like a duck; it’s probably a duck.

Legg også merke til at for å spare tid, vil urin og avføring herved refereres til som dritt, enkelt og greit.

Tallene lyver ikke

Her er det viktig at du leser riktig; disse tallene gjelder for en enkel gård, ikke alle gårdene sammenlagt—og tro meg, det finnes mange gårder i USA.

Perspektiv

For lettest å se for seg hvor mye dritt vi faktisk snakker om, kan det hjelpe å se ting i relasjon til ting vi er vant med.

I følge USA’s Government Accountability Office kan enkelte gårder produsere mer dritt enn den kombinerte befolkningen av noen av USA’s største byer.

Dyr i kjøtt og meieriindustrien produserer mer enn 130 ganger mer dritt en hele befolkningen sammenlagt. Det betyr at hvert eneste sekund, vil industrien i USA produsere 40.000 (førtitusen) kilo dritt. Du leste riktig; 40.000kg dritt per sekund.

Kloakk

I motsetning til kloakksystemet vi mennesker anser som en selvfølge, finnes det ikke noe slikt system i kjøtt og meieriindustrien. På toppen av det hele, er det egentlig ingen som behandler dritten på en ordentlig måte, og det finnes svært få retningslinjer som dikterer hvordan dritten skal behandles i utgangspunktet.

Forfatter Jonathan Safran Foer fortsetter med å bruke en av USA’s største kjøttprodusenter som eksempel, nemlig Smithfield Foods.

Gjennom litt enkel research, fant jeg bl.a dette i Smithfields “mission statement”.

"Smithfield Foods is determined to be an ethical food industry leader that excels every day at bringing delicious and nutritious meat products to millions of people around the world in a manner that sets industry benchmarks for sustainability."

Smithfield Foods

Basert på logikk, og ikke minst resultater, kan vi med en gang konkludere med at dette er ren løgn. Den eneste sannheten i utsagnet over er at Smithfield faktisk klarer å produsere mat for millioner av mennesker. Maten er imidlertid hverken produsert på etisk vis, ei er den på noe vis bærekraftig med tanke på fremtiden.

Hvert eneste år dreper Smithfield flere griser enn den kombinerte befolkningen i

Her snakker vi mye smerte og lidelse bare for litt bacon. På toppen av hva grisene gjennomgår, som forresten er rangert med høyere intelligens enn hunder, ødelegger vi planeten raskere enn noen gang før, for ikke å snakke om alle dyrene som lever fritt i naturen, men dør som følge av forgiftning.

Hold øye med denne bloggen for en fremtidig diskusjon rundt den godt organiserte og sadistiske torturen av griser og gårdsdyr over hele verden.

Konservative estimat fra USA’s Environmental Protection Agency har konkludert med at en gris produserer 3-4 ganger så mye dritt som et menneske. Som er resultat av dette er Smithfield alene ansvarlig for å produsere like mye dritt som hele den menneskelige befolkningen av California og Texas til sammen.

Dritt på gata

Fordi det ikke eksisterer noen form for akseptabelt kloakksystem, kan det kjøtt og meieriindustrien sammenlignes med følgende.

“Imagine if instead of the massive waste treatment structure that we take for granted in modern cities today; every man, woman and child in every city and town in all of California and all of Texas crapped and pissed into a huge open pit for just one day.”

“Now imagine that they don’t do this for just a day, but all year round in perpetuity (forever).”

Jonathan Safran Foer

Se med andre ord for deg at hver mann, kvinne og hvert barn i hver eneste byr verden over, tisset og bæsjet rett i gata. Byene våre ville flyte over med dritt.

Dritt og miljø

Dritt som ikke håndteres på riktig måte har mange skumle konsekvenser, og dritt som dette resulterer bl.a i de svært farlige stoffene og gassene ammoniakk, metan, hydrogen sulfat, karbonmonoksid, fosfor, nitrat og diverse tungmetaller (samt mye mer). Dritt inkluderer også over 100 bakterier som gjør mennesker syke, bla salmonella (det er grunn til at kjøttet du kjøper i butikken dynkes i klorin på forhånd).

Dersom dette er vanskelig å relatere til, tenk på følgende.

“Children raised on the grounds of of a typical hog factory farm, have asthma rates exceeding 50%.”

“Children raised near factory farms are twice as likely to develop asthma.”

Jonathan Safran Foer

Mer enn bare dritt

Dritt i sammenheng med kjøtt og meieriindustrien inneholder ikke bare urin og avføring da man bl.a vil finne en rekke andre “ingredienser” også, bl.a

Foruten at dyr dør og innsjøer ikke lenger er i stand til å bære fisk, blir til og med luften forgiften (jamfør f.eks gassen ammoniakk).

Hva skjer med all dritten?

Dritten lagres vanligvis i beholdere på størrelse med fotballbaner.

Jonathan fortsetter med å fortelle oss hvordan kjøtt og meieriindustrien forsøker og overbevise oss om at jorden (les: planeten vår) er i stand til å absorbere all dritten, men vi vet som et faktum at dette ikke stemmer. Det er helt korrekt at dritten kan fungere ypperlig som gjødsel, men fordi mengden er så ekstremt stor, kan man ikke annet enn å le når noen forsøker og si at vi skal lage gjødsel av alt sammen.

På overflaten forsøkes man overbevist om at dette utgjør et slags “livets gang”-argument, noe det slett ikke gjør.

Lovens lange arm? Hah!

Tro det eller ei, det finnes faktisk noen reguleringer som liksom skal diktere hvordan dritten håndteres, og hva som skal skje når den ikke håndteres i henhold til disse liksom-reguleringene.

På papiret eksisterer slike reguleringer for å hindre at selskapet som Smithfield skal drite seg ut ved å dumpe ekstreme mengder dritt på uforsvarlig vis. Konsekvensene ved brudd på disse reguleringene, er imdlertid til å le av—eller sagt på en annen måte; de er bare en del av “kostnadene ved å drive butikk”. Smithfield og lignende selskap har allerede tatt dette med i den interne kalkylen.

I 1995 presterte Smithfield å dumpe over 76 millioner liter dritt in New River i North Carolina. Til sammenligning utgjorde den notoriske Exxon Valdez tragedien bare halvparten av dette.

Smithfield ble så beordret til å betale i overkant av 80 million kroner i bot. Du tenker kanskje at dette er mye penger, men for et selskap som Smithfield er det latterlig lite.

Smithfield tjener over 81 millioner hver tiende time.

Med andre ord kan Smithfield tjene inn hele boten sin på bare 10 timer, og fremdeles ha en million til overs!

Hvis du fikk en bitteliten flis i lillefingeren din, ville det fortsatt kunne klassifiseres som en større sak enn den latterlige lille boten Smithfield måtte betale.

Min konklusjon: “Lovens lange arm” er latterlig tragisk.

Bryr vi oss?

Jonathan oppsummerer folkets reaksjon på slike ting som følger.

“How has the eating public responded?”

“In general, we make a bit of noise when pollution reaches near biblical proportions. Then Smithfield, or whatever corporation, responds with an ‘oops!’, and accepting their apology, we go on eating our factory farmed animals.”

Jonathan Safran Foer

Med andre ord handler dette til syvende og sist om deg og meg. Så lenge vi velger å bruke våre penger på en industri hvor selskap som Smithfield tjener utenkelig høye summer ved å misbruke og slakte dyr, kan vi ikke gjøre annet enn å se oss selv i speilet.

Vi er problemet! Det er vi, folket, som holder denne industrien i live. Vi skaper etterspørsel, og leverandørene svarer.

Bon Appétit!

For dyrene,
Stian.